Revitalisering av norsk vågehvalfangst

Den internasjonale hvalfangstkommisjonen

Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) er en internasjonal organisasjon som ble opprettet for å regulere hvalfangst og bevare hvalbestandene.

IWC holder årlig møte hvor medlemslandene diskuterer og tar beslutninger om hvalfangst og bevaringspolitikk. IWC har et styre som består av representanter fra medlemslandene. Styret har ansvar for å implementere beslutningene tatt på det årlige møtet og veilede IWCs arbeid mellom møtene.

IWC har en vitenskapelig komité som består av eksperter innen hvalforskning. Komiteen er ansvarlig for å utføre vitenskapelig forskning og evaluering av hvalbestandene, og gi råd og anbefalinger til medlemslandene basert på vitenskapelige funn.

Noen land (Island i 1992 og Japan i 2018) har forlatt IWC fordi de er uenige med organisasjonens beslutninger og reguleringer som begrenser eller forbyr kommersiell hvalfangst. Disse landene ønsker å fortsette sin hvalfangst utenfor IWCs kontroll.

Hjemmemarkedet

Da norsk hvalkjøtt har begrensede muligheter til å bli eksportert til andre land er det viktig å lykkes med å utvikle det norske markedet. Ved å utvikle et sterkt hjemmemarked for vågehvalkjøtt vil det bidra til stabilitet og forutsigbarhet for hvalfangstnæringen.

Det japanske markedet

Det japanske markedet er verdens største marked for sjømat. Japan er et av få land Norge i dag eksporterer hvalkjøtt til. For å møte forventningene til det japanske markedet er det viktig å opprettholde høy kvalitet i alle ledd. For å lykkes med eksport til det japanske markedet er det viktig å etablere sterke partnerskap inn mot det japanske markedet.

Det er viktig å ha en forståelse for den japanske matkulturen. Kunnskap om hvordan vågehvalkjøtt kan brukes i japanske retter og hvilke kulinariske tradisjoner det passer inn i er viktig for å tilpasse produktet og markedsføringen. Norske fiskeri- og sjømatbedrifter har gjennom årene utviklet et unikt kontaktnett inn mot det japanske markedet. Gjennom å utnytte denne kunnskapen kan norsk kvalitetshval øke sin tilstedeværelse i det japanske markedet.

‍

Hvordan sjøpattedyr kan skape ubalanse i havet

Hvis hvalbestandene blir for store eller konsentreres i spesifikke områder, kan de potensielt skape ubalanse i økosystemet ved å påvirke næringskjeden. Hvaler og sjøpattedyr kan konkurrere ut andre arter, inkludert høstbare fiskearter.

Hvalen konsumerer store mengder biomasse i havet. I Nord-atlanteren har havforskerne i 2022 beregnet at sjøpattedyrene spiste 25 millioner tonn biomasse. Det totale fisket i samme området er beregnet til 4,2 millioner tonn. Sjøpattedyrene spiser da ifølge havforskerne seks ganger så mye biomasse som fiskerne tar ut av havet.

‍

Harpungranat som sikrer rask avlivning og dermed dyrevelferd

Harpungranaten har spilt en viktig rolle i å forbedre sikkerheten, dyrevelferden og kvaliteten på hvalkjøttet under vågehvalfangst. Harpungranaten er utformet for å avlive hvalen umiddelbart og humant. Når granaten treffer hvalen, forårsaker det en rask og effektiv død, noe som minimerer hvalens lidelse.

Rask avlivning og minimal stress under fangstingen bidrar til bedre kjøttkvalitet. Stress kan føre til utskillelse av stresshormoner og melkesyre i hvalens muskulatur, noe som kan påvirke kjøttets smak og tekstur negativt. Ved å sikre rask og human avlivning, kan man opprettholde kvaliteten på hvalkjøttet og øke verdien som matvare.

Egil Ole Øen har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av harpungranaten og dens bruk i norsk vågehvalfangst. Øen, en norsk oppfinner, doktor og veterinær, har vært en pioner innen utvikling av humane fangstmetoder og teknologi.

Øen utviklet en harpungranat som festes til en harpun og avfyres mot hvalen ved hjelp av trykkluft. Denne granaten har en spiss som penetrerer hvalens kropp, og deretter utløser en eksplosjon som avlivet hvalen umiddelbart.

Øens harpungranat ble anerkjent for sin presisjon og humanitet, og den ble raskt adoptert av norske hvalfangere som en bedre og mer effektiv metode for fangst av vågehval. Granaten bidro til å minimere hvalens lidelse, samtidig som den forbedret sikkerheten og kvaliteten på kjøttet.

Egil Ole Øens arbeid og innovasjon innenfor harpungranaten har hatt stor betydning for norsk hvalfangst. Hans teknologiske bidrag har hjulpet til med å forme og forbedre omdømmet til norsk vågehvalfangst, samtidig som det har bidratt til å opprettholde bransjens legitimitet og bærekraft.

Kvalitet i alle ledd fra hav til fat

I dag gjøres et møysommelig arbeid for å sikre kvaliteten i vågehvalfangsten gjennom hele verdikjeden fra hav til fat. Alle som jobber med hvalproduktet står på for å sikre kontroll og kvalitet i alle ledd.

I dag utføres fangstingen basert på nøye planlegging og profesjonalitet. Dette inkluderer riktig valg av fangsttidspunkt og fangststed. Effektive og humane metoder som harpungranater brukes for å sikre rask og human avlivning av hvalen.

Når hvalen er kommet ombord gjøres alt for å hindre forringelse av kjøttkvaliteten. Hvalen blir umiddelbart bløgget, og hode og finner fjernes for å lette videre bearbeiding. Deretter kjøles kjøttet ned til riktig temperatur for å forhindre bakteriell vekst og bevaring av kvaliteten.

Ved den videre bearbeidingen håndteres kjøttet i samsvar med strenge hygienestandarder. Det er viktig å håndtere fangsten effektivt. Riktig nedskjæring, pakking og merking av kjøttet sikrer riktig identifikasjon og sporbarhet.

Under distribusjonen og videresalget oppbevares og transporteres kjøttet slik at temperaturvariasjoner og forringelse minimeres.

I dag legger vi også stor vekt på utdanning og opplæring av alt fra hvalfangere, bearbeidingspersonell og distributører for å sikre at alle involverte forstår og følger beste praksis for å opprettholde kvaliteten. Et økt fokus på sertifiseringssystemer og bransjestandarder kan også i fremtiden bidra til å sikre enda høyere kvalitet gjennom hele verdikjeden.

Markedsføring av norsk kvalitetshval

Et viktig element i markedsføringen av norsk vågehval er å vektlegge høy kvalitet og bærekraftighet av norsk hvalkjøtt. Det er en styrke at hvalfangsten i dag følger strenge reguleringer og at kjøttet kommer fra en bærekraftig forvaltet bestand. Kvalitetsaspekter, som mørhet, smak og tekstur, fremheves også for å synliggjøre verdien av norsk kvalitetshval.

Tydelig merking og dokumentasjon av hvalkjøttets opprinnelse og kvalitet er avgjørende for å bygge tillit hos forbrukere. Ved å ta i bruk sporbarhetssystemer kan næringen vise hvor hvalen er fanget, hvilke fangstmetoder som er brukt, og hvordan kjøttet er behandlet og pakket. Dette gir forbrukerne trygghet og gjør det mulig å vise at produktet oppfyller høye standarder.

Markedsføringen inn mot det norske markedet bør også fremover fremheve den lange historien og kulturelle betydningen av norsk hvalfangst. Spesielt yngre generasjoner har i dag liten kjennskap til hval og hvordan det har preget samfunnet vårt i århundrer. Det kan også bidra til å bygge en positiv identitet rundt norsk hvalkjøtt.

Samarbeid med lokale, nasjonale og etter hvert internasjonale aktører, som restauranter, grossister og detaljister, som er interessert i å tilby norsk hvalkjøtt vil være viktig for å utvikle markedsføringen av norsk kvalitetshval. Dette kan innebære alt fra deltakelse på arrangementer, nettverksbygging og etablering av langsiktige partnerskap for å sikre tilstedeværelse og synlighet på markedet.

Det er viktig å ha en klar og troverdig kommunikasjon om kvalitet, bærekraft og smak. Bruk av ulike markedsføringskanaler, som sosiale medier, nettsider, blogger og tradisjonelle medier, kan bidra til å spre kunnskap om norsk hvalkjøtt og skape interesse.

Hvordan vågehval kan bli et norsk klimabidrag

Det sunne hvalkjøttet kan bidra til å erstatte konsum av for eksempel storfekjøtt som har et mye større klimafotavtrykk. Hvalfangst er en effektiv fangsting av en naturressurs og CO2 per kilo biomasse ligger vesentlig lavere enn annet rødt kjøtt.

Hvalkjøtt er kjent for å være rikt på næringsstoffer som protein, omega-3 fettsyrer og vitaminer. Det er et magert kjøtt med lite enumettet fett og en god kilde til næringsstoffer.

‍

Historie

I Norge har det vært fangstet småhval i mange århundrer. Fangst av småhval, som vågehval, har vært en viktig del av den marine ressursutnyttelsen langs norskekysten.

Vågehvalfangsten har røtter tilbake til middelalderen. På den tiden ble hvalfangst hovedsakelig drevet av lokale fiskere og bønder som utnyttet hvalene som en kilde til mat og andre produkter.

På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet opplevde norsk vågehvalfangst en betydelig vekst. Norge etablerte seg som en av de ledende aktørene i den globale hvalfangstindustrien. Hvalfangsten var primært drevet av behovet for hvalolje, som ble brukt i lamper, såper såvel som smøremidler. Hvalkjøtt og bein ble også utnyttet på ulike måter. Hvalfangst ble en viktig næring som bidro til økonomisk vekst og utvikling langs norskekysten.

Fra midten av 1900-tallet økte bekymringen for hvalbestandenes overlevelse, og internasjonale reguleringer ble innført for å begrense hvalfangsten. Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) ble etablert for å regulere hvalfangst og arbeide for bevaring av hvalbestandene. Disse reguleringene førte gradvis til reduksjon av fangstkvotene og begrensninger i hvalfangstområdene.

På 1980-tallet opplevde norsk vågehvalfangst en betydelig nedgang som følge av internasjonale reguleringer og begrensninger. Dette førte til at norsk hvalfangstindustri ble tvunget til å nedskalere.

I dag er norsk vågehvalfangst begrenset til en kvotebasert fangst i henhold til IWC-reguleringer. Fangstkvote fastsettes årlig basert på vitenskapelig råd og tar hensyn til hvalbestandens status og bærekraft. Fangstingen utøves i dag primært i nordlige deler av Norge.

Politisk kampsak på 80-tallet

Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland spilte en viktig rolle i å sikre norsk rett til å høste av vågehvalbestanden gjennom sin aktive deltakelse i internasjonale fora og forhandlinger. Brundtland hadde et sterkt engasjement for miljøvern og bærekraftig utvikling, og hun arbeidet for å balansere hensynet til bevaring av hvalbestanden med norske økonomiske og kulturelle interesser.

En av Brundtlands betydelige bidrag var hennes engasjement for å opprette Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) som et organ for regulering av hvalfangstaktiviteter. I 1982 var Brundtland leder for FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling, og hun spilte en viktig rolle i utarbeidelsen av rapporten "Vår felles framtid" (kjent som Brundtland-rapporten), som populariserte begrepet "bærekraftig utvikling". Dette begrepet har senere vært sentralt i debatten om hvalfangst og bevaring.

Brundtland var også aktiv i forhandlingene om et internasjonalt forbud mot kommersiell hvalfangst på 1980-tallet. Hun argumenterte for at land med bærekraftige hvalbestander, som Norge, skulle ha rett og plikt til å opprettholde en begrenset og bærekraftig hvalfangst.

En marginalisert næring inn mot det nye årtusenet

Etterspørselen etter hvalprodukter, som hvalolje og bein, begynte å avta på midten av 1900-tallet. Industrielle og teknologiske endringer førte til at alternative produkter og erstatninger ble utviklet. Dette reduserte lønnsomheten og attraktiviteten til hvalfangstnæringen.

Bevisstheten og bekymringen for dyrevelferd og bevaring av dyrearter kom mer og mer på dagsorden. Hvalfangst ble gjenstand for kritikk og kontrovers, spesielt med hensyn til jaktmetoder og påvirkning på hvalbestandene. Dette førte til økt press fra miljøorganisasjoner og allmennheten generelt, og mange land og samfunn endret syn på hvalfangst.

‍