Kunnskap for en maritim fremtid

Biologi

Sild (Clupea harengus) er en pelagisk fiskeart som tilhører sildefamilien. Den kan bli opptil 40 cm lang og veie opp til 1 kg. Silda har en langstrakt kropp med sølvfarget skjell og en karakteristisk blågrønn rygg. Silda gyter om våren og sommeren, og eggene klekker etter ca. to uker.

Økologi

Silda er en viktig næringskilde for mange andre marine arter, inkludert sjøfugl, sel og hval. Den spiser plankton, små krepsdyr og fiskelarver. Silda er også en viktig kilde til omega-3 fettsyrer for mennesker.

Fiskeri

Sild er en av de viktigste fiskeartene i Nord-Atlanterhavet, og har blitt fisket i århundrer. Fisket foregår med trål, not og line. Silda brukes til menneskemat, fiskefôr og olje.

Forvaltning

Sildens bestand i Nord-Atlanterhavet har svingt mye over tid. Det har vært perioder med stor overbeskatning, som har ført til kollaps i bestanden og tap av økosystemtjenester. I dag er sildens bestand i bedre forfatning, og forvaltes gjennom kvoteordninger og andre reguleringer. Det er også fokus på å redusere fiskeflåtens miljøpåvirkning og øke bærekraften i fiskeriene.

NVG-Sild

NVG-sild (Nordøst-Atlantisk sild) er en bestemt populasjon av atlantisk sild som lever i det nordøstlige Atlanterhavet, spesielt langs kysten av Norge og nordover mot Barentshavet og Svalbard. Denne bestanden av sild er viktig for fiskerier og økosystemet i regionen, og er derfor nøye overvåket av norske og internasjonale myndigheter.

NVG-sild kan også referere til en bestemt type sild som hører til arten atlantisk sild (Clupea harengus), som er vanlig langs kysten av Norge. Silda er en nøkkelart i økosystemet i det nordøstlige Atlanterhavet, og spiller en viktig rolle som matkilde for både mennesker og andre marine dyr.

NVG-sild kan variere i størrelse og vekt, avhengig av alder og kjønn. Den blir vanligvis mellom 20 og 30 cm lang, og kan veie opp til 400 gram. Silda gyter i store mengder langs kysten av Norge og i Barentshavet om våren og sommeren, og beveger seg deretter sørover for å søke etter mat om høsten og vinteren.

NVG-silda sin vandring

NVG-silda (Nordøst-Atlantisk sild) har en årlig vandringsrute som er sterkt påvirket av miljøfaktorer som vanntemperatur og tilgang på næring. Silda vandrer langs norskekysten og nordover mot Svalbard og Barentshavet for å gyte om våren og sommeren. Deretter beveger de seg sørover igjen på høsten og vinteren når de søker etter næring.

Vandringsruten kan variere fra år til år, avhengig av faktorer som vanntemperatur, oseanografiske forhold og tilgang på næring. Hvis det er mye plankton og småfisk tilgjengelig langs kysten, kan silda forbli i området for lengre perioder. Hvis det derimot er mangel på næring i ett område, kan silda bevege seg videre til andre områder for å finne mat.

Silda vandrer vanligvis i store skoler, og beveger seg over store avstander. På grunn av dette er det viktig å overvåke sildens vandringsmønster for å kunne forvalte bestandene på en bærekraftig måte. Forskning viser at silda kan være følsom for klimaendringer og endringer i miljøforhold, som kan påvirke vandringsmønsteret og bestandsstørrelsen.

Norske myndigheter overvåker sildens vandringsmønster og bestandsstørrelse gjennom forskning og overvåkingsprogrammer. Dette gjør det mulig å regulere fiskeriene på en bærekraftig måte og sikre at bestanden ikke overfiskes.

<div class="info-box">
<h4>Silda sin livssyklus</h4>
Silda gyter om våren eller sommeren, avhengig av bestanden og området. Hunnen kan legge opptil 50 000 egg, som klekkes etter 2-3 uker. Silda gyter i store mengder, og eggene driver med strømmene i havet. Silda er en viktig art i norsk fiskerinæring, og dens livssyklus og vandringsmønster påvirker fiskeriene og bestandsforvaltningen. Gjennom overvåking av bestandene og forskning på sildens økologi og livssyklus, kan man bedre forvalte fiskeriene og sikre bærekraftig utnyttelse av denne viktige ressursen.
</div>

Norsdjøsilda

Nordsjøsild er en bestemt populasjon av atlantisk sild (Clupea harengus) som lever i Nordsjøen. Nordsjøen er et havområde som ligger mellom Storbritannia, Norge, Danmark, Tyskland, Nederland og Belgia. Denne bestanden av sild er en viktig ressurs for fiskerier og økosystemet i regionen, og er nøye overvåket av norske og internasjonale myndigheter.

Nordsjøsild er vanligvis mindre enn NVG-sild (Nordøst-Atlantisk sild) og kan veie opp til 200 gram og bli opptil 20-25 cm lange. De lever i skoler og har en årlig migrasjonsrute som er påvirket av vanntemperatur og tilgang på næring. Om våren og sommeren gyter nordsjøsilda i store mengder langs kysten av Skottland, England og Nederland, og de beveger seg deretter ut i Nordsjøen for å søke etter mat om høsten og vinteren.

Nordsjøsild er også viktig som matkilde for både mennesker og andre marine dyr, og spiller en viktig rolle i økosystemet i Nordsjøen. Overfiske av nordsjøsild kan derfor ha alvorlige konsekvenser for hele økosystemet i regionen. Derfor blir fiskeriene på nordsjøsild nøye regulert for å sikre at bestanden ikke overfiskes, og for å sikre at økosystemet i Nordsjøen opprettholdes på en bærekraftig måte.

Den historiske utviklingen av NGV-sildebestanden

Historisk sett har NVG-sild (Nordøst-Atlantisk sild) vært en av de viktigste fiskeartene i det nordøstlige Atlanterhavet, og har vært en viktig ressurs for fiskerier langs kysten av Norge og i Barentshavet i mange århundrer.

På midten av 1900-tallet var sild en av de viktigste ressursene i norske farvann, og fisket var på sitt høydepunkt. På 1960-tallet begynte imidlertid bestanden av NVG-sild å synke dramatisk, og fisket ble redusert for å prøve å beskytte bestanden. I 1970-årene ble det innført strengere reguleringer på fisket, og i 1987 ble et kvotesystem innført for å kontrollere fisket på NVG-sild.

Etter at kvotesystemet ble innført, har NVG-sildbestanden gradvis økt igjen. Fra midten av 1990-tallet og frem til i dag har bestanden vært relativt stabil, og i noen år har bestanden også vært over det biologiske rådet for en forsvarlig forvaltning av bestanden.

Selv om bestanden av NVG-sild nå er relativt stabil, er det fortsatt viktig å overvåke bestanden nøye og regulere fisket på en bærekraftig måte for å sikre at bestanden opprettholdes på lang sikt. Overfiske og klimaendringer er fortsatt en trussel for bestanden, og det er derfor viktig å ta vare på økosystemet i det nordøstlige Atlanterhavet og sikre at silda har en trygg og bærekraftig fremtid.

Det sangnomsuste sildefisket på Mørekysten

På 1950- og 60-tallet var sildefisket en viktig næring langs Mørekysten, og mange kystsamfunn var avhengige av fisket for sin økonomi. Sildefisket var en viktig ressurs for både lokalbefolkningen og fiskeindustrien.

I løpet av 1950-tallet økte sildefisket langs Mørekysten, og det ble åpnet stadig flere sildefelt. Det var også en økning i antall fiskebåter som deltok i fisket, og i 1960-årene var sildefisket en av de største fiskeriene langs kysten av Norge. Mange fiskevær langs Mørekysten, som Ålesund og Kristiansund, var sentre for sildefisket og ble preget av fiskeriaktivitet og et pulserende fiskeriliv.

Sildefisket var en krevende næring, og det krevde mye arbeid og innsats fra fiskerne. Fiskebåtene var ofte små, og fisket foregikk ofte på natten, da silda var mer aktiv og synlig. Fiskerne brukte not og lys for å lokke silda til båten, og så måtte de jobbe raskt og effektivt for å få fanget silda før den unnslapp.

På slutten av 1960-tallet begynte bestanden av NVG-sild (Nordøst-Atlantisk sild) å synke, og fisket ble gradvis redusert på grunn av bekymring for overfiske. Dette førte til at mange kystsamfunn langs Mørekysten ble rammet av nedgangstider, og mange måtte finne andre måter å tjene til livets opphold på. På 1970-tallet ble det innført strengere reguleringer på fisket, og sildefisket langs Mørekysten ble gradvis mindre viktig som næring.

I dag er sildefisket langs Mørekysten fortsatt en viktig næring, men det er ikke lenger så stor som det var på 1950- og 60-tallet. Fisket er nå strengt regulert for å sikre en bærekraftig forvaltning av bestanden, og det er færre fiskebåter som deltar i fisket. Likevel er sildefisket fortsatt en viktig del av kystsamfunn langs Mørekysten, og det bidrar til å opprettholde en viktig del av norsk fiskerikultur og historie.

Sildefiske i dag

I dag fiskes det etter NVG-sild (Nordøst-Atlantisk sild) med moderne teknologi og utstyr, men fiskemetodene har også tradisjonelle trekk fra tidligere tider.

Silda fiskes hovedsakelig med not, som er en stor, flytende garnpose som legges ut i sjøen og som fiskene svømmer inn i. Noten er omkranset av bøyer og anker for å holde den på plass. Fiskebåter kan ha med seg flere noter og legger ut en eller flere noter av gangen, avhengig av størrelsen på båten og fiskeområdet.

Notfisket etter NVG-sild kan foregå både som pelagisk fiske (i vannsøylen), og som bunnotfiske, der noten legges langs bunnen og silda fanges når den går inn i noten. Det pelagiske notfisket er mest vanlig.

Fisket etter NVG-sild er strengt regulert av myndighetene for å sikre bærekraftig forvaltning av bestanden, og det er fastsatt kvoter for hvor mye som kan fiskes hvert år. Det er også innført regler for minstemål på fisken som skal fanges, og det er krav om selektive redskaper som gjør at andre fiskearter slipper ut av noten før de når overflaten.

I tillegg til notfiske kan silda også fanges med andre redskaper som trål og garn, men disse metodene er mindre vanlige i dagens fiske etter NVG-sild.

Fisket etter NVG-sild er en viktig næring for mange kystsamfunn langs norskekysten, og det bidrar også til å levere viktige råvarer til norsk matproduksjon og eksport av sjømat.

‍

Biologi

Sild (Clupea harengus) er en pelagisk fiskeart som tilhører sildefamilien. Den kan bli opptil 40 cm lang og veie opp til 1 kg. Silda har en langstrakt kropp med sølvfarget skjell og en karakteristisk blågrønn rygg. Silda gyter om våren og sommeren, og eggene klekker etter ca. to uker.

Økologi

Silda er en viktig næringskilde for mange andre marine arter, inkludert sjøfugl, sel og hval. Den spiser plankton, små krepsdyr og fiskelarver. Silda er også en viktig kilde til omega-3 fettsyrer for mennesker.

Fiskeri

Sild er en av de viktigste fiskeartene i Nord-Atlanterhavet, og har blitt fisket i århundrer. Fisket foregår med trål, not og line. Silda brukes til menneskemat, fiskefôr og olje.

Forvaltning

Sildens bestand i Nord-Atlanterhavet har svingt mye over tid. Det har vært perioder med stor overbeskatning, som har ført til kollaps i bestanden og tap av økosystemtjenester. I dag er sildens bestand i bedre forfatning, og forvaltes gjennom kvoteordninger og andre reguleringer. Det er også fokus på å redusere fiskeflåtens miljøpåvirkning og øke bærekraften i fiskeriene.

NVG-Sild

NVG-sild (Nordøst-Atlantisk sild) er en bestemt populasjon av atlantisk sild som lever i det nordøstlige Atlanterhavet, spesielt langs kysten av Norge og nordover mot Barentshavet og Svalbard. Denne bestanden av sild er viktig for fiskerier og økosystemet i regionen, og er derfor nøye overvåket av norske og internasjonale myndigheter.

NVG-sild kan også referere til en bestemt type sild som hører til arten atlantisk sild (Clupea harengus), som er vanlig langs kysten av Norge. Silda er en nøkkelart i økosystemet i det nordøstlige Atlanterhavet, og spiller en viktig rolle som matkilde for både mennesker og andre marine dyr.

NVG-sild kan variere i størrelse og vekt, avhengig av alder og kjønn. Den blir vanligvis mellom 20 og 30 cm lang, og kan veie opp til 400 gram. Silda gyter i store mengder langs kysten av Norge og i Barentshavet om våren og sommeren, og beveger seg deretter sørover for å søke etter mat om høsten og vinteren.

NVG-silda sin vandring

NVG-silda (Nordøst-Atlantisk sild) har en årlig vandringsrute som er sterkt påvirket av miljøfaktorer som vanntemperatur og tilgang på næring. Silda vandrer langs norskekysten og nordover mot Svalbard og Barentshavet for å gyte om våren og sommeren. Deretter beveger de seg sørover igjen på høsten og vinteren når de søker etter næring.

Vandringsruten kan variere fra år til år, avhengig av faktorer som vanntemperatur, oseanografiske forhold og tilgang på næring. Hvis det er mye plankton og småfisk tilgjengelig langs kysten, kan silda forbli i området for lengre perioder. Hvis det derimot er mangel på næring i ett område, kan silda bevege seg videre til andre områder for å finne mat.

Silda vandrer vanligvis i store skoler, og beveger seg over store avstander. På grunn av dette er det viktig å overvåke sildens vandringsmønster for å kunne forvalte bestandene på en bærekraftig måte. Forskning viser at silda kan være følsom for klimaendringer og endringer i miljøforhold, som kan påvirke vandringsmønsteret og bestandsstørrelsen.

Norske myndigheter overvåker sildens vandringsmønster og bestandsstørrelse gjennom forskning og overvåkingsprogrammer. Dette gjør det mulig å regulere fiskeriene på en bærekraftig måte og sikre at bestanden ikke overfiskes.

<div class="info-box">
<h4>Silda sin livssyklus</h4>
Silda gyter om våren eller sommeren, avhengig av bestanden og området. Hunnen kan legge opptil 50 000 egg, som klekkes etter 2-3 uker. Silda gyter i store mengder, og eggene driver med strømmene i havet. Silda er en viktig art i norsk fiskerinæring, og dens livssyklus og vandringsmønster påvirker fiskeriene og bestandsforvaltningen. Gjennom overvåking av bestandene og forskning på sildens økologi og livssyklus, kan man bedre forvalte fiskeriene og sikre bærekraftig utnyttelse av denne viktige ressursen.
</div>

Norsdjøsilda

Nordsjøsild er en bestemt populasjon av atlantisk sild (Clupea harengus) som lever i Nordsjøen. Nordsjøen er et havområde som ligger mellom Storbritannia, Norge, Danmark, Tyskland, Nederland og Belgia. Denne bestanden av sild er en viktig ressurs for fiskerier og økosystemet i regionen, og er nøye overvåket av norske og internasjonale myndigheter.

Nordsjøsild er vanligvis mindre enn NVG-sild (Nordøst-Atlantisk sild) og kan veie opp til 200 gram og bli opptil 20-25 cm lange. De lever i skoler og har en årlig migrasjonsrute som er påvirket av vanntemperatur og tilgang på næring. Om våren og sommeren gyter nordsjøsilda i store mengder langs kysten av Skottland, England og Nederland, og de beveger seg deretter ut i Nordsjøen for å søke etter mat om høsten og vinteren.

Nordsjøsild er også viktig som matkilde for både mennesker og andre marine dyr, og spiller en viktig rolle i økosystemet i Nordsjøen. Overfiske av nordsjøsild kan derfor ha alvorlige konsekvenser for hele økosystemet i regionen. Derfor blir fiskeriene på nordsjøsild nøye regulert for å sikre at bestanden ikke overfiskes, og for å sikre at økosystemet i Nordsjøen opprettholdes på en bærekraftig måte.

Den historiske utviklingen av NGV-sildebestanden

Historisk sett har NVG-sild (Nordøst-Atlantisk sild) vært en av de viktigste fiskeartene i det nordøstlige Atlanterhavet, og har vært en viktig ressurs for fiskerier langs kysten av Norge og i Barentshavet i mange århundrer.

På midten av 1900-tallet var sild en av de viktigste ressursene i norske farvann, og fisket var på sitt høydepunkt. På 1960-tallet begynte imidlertid bestanden av NVG-sild å synke dramatisk, og fisket ble redusert for å prøve å beskytte bestanden. I 1970-årene ble det innført strengere reguleringer på fisket, og i 1987 ble et kvotesystem innført for å kontrollere fisket på NVG-sild.

Etter at kvotesystemet ble innført, har NVG-sildbestanden gradvis økt igjen. Fra midten av 1990-tallet og frem til i dag har bestanden vært relativt stabil, og i noen år har bestanden også vært over det biologiske rådet for en forsvarlig forvaltning av bestanden.

Selv om bestanden av NVG-sild nå er relativt stabil, er det fortsatt viktig å overvåke bestanden nøye og regulere fisket på en bærekraftig måte for å sikre at bestanden opprettholdes på lang sikt. Overfiske og klimaendringer er fortsatt en trussel for bestanden, og det er derfor viktig å ta vare på økosystemet i det nordøstlige Atlanterhavet og sikre at silda har en trygg og bærekraftig fremtid.

Det sangnomsuste sildefisket på Mørekysten

På 1950- og 60-tallet var sildefisket en viktig næring langs Mørekysten, og mange kystsamfunn var avhengige av fisket for sin økonomi. Sildefisket var en viktig ressurs for både lokalbefolkningen og fiskeindustrien.

I løpet av 1950-tallet økte sildefisket langs Mørekysten, og det ble åpnet stadig flere sildefelt. Det var også en økning i antall fiskebåter som deltok i fisket, og i 1960-årene var sildefisket en av de største fiskeriene langs kysten av Norge. Mange fiskevær langs Mørekysten, som Ålesund og Kristiansund, var sentre for sildefisket og ble preget av fiskeriaktivitet og et pulserende fiskeriliv.

Sildefisket var en krevende næring, og det krevde mye arbeid og innsats fra fiskerne. Fiskebåtene var ofte små, og fisket foregikk ofte på natten, da silda var mer aktiv og synlig. Fiskerne brukte not og lys for å lokke silda til båten, og så måtte de jobbe raskt og effektivt for å få fanget silda før den unnslapp.

På slutten av 1960-tallet begynte bestanden av NVG-sild (Nordøst-Atlantisk sild) å synke, og fisket ble gradvis redusert på grunn av bekymring for overfiske. Dette førte til at mange kystsamfunn langs Mørekysten ble rammet av nedgangstider, og mange måtte finne andre måter å tjene til livets opphold på. På 1970-tallet ble det innført strengere reguleringer på fisket, og sildefisket langs Mørekysten ble gradvis mindre viktig som næring.

I dag er sildefisket langs Mørekysten fortsatt en viktig næring, men det er ikke lenger så stor som det var på 1950- og 60-tallet. Fisket er nå strengt regulert for å sikre en bærekraftig forvaltning av bestanden, og det er færre fiskebåter som deltar i fisket. Likevel er sildefisket fortsatt en viktig del av kystsamfunn langs Mørekysten, og det bidrar til å opprettholde en viktig del av norsk fiskerikultur og historie.

Sildefiske i dag

I dag fiskes det etter NVG-sild (Nordøst-Atlantisk sild) med moderne teknologi og utstyr, men fiskemetodene har også tradisjonelle trekk fra tidligere tider.

Silda fiskes hovedsakelig med not, som er en stor, flytende garnpose som legges ut i sjøen og som fiskene svømmer inn i. Noten er omkranset av bøyer og anker for å holde den på plass. Fiskebåter kan ha med seg flere noter og legger ut en eller flere noter av gangen, avhengig av størrelsen på båten og fiskeområdet.

Notfisket etter NVG-sild kan foregå både som pelagisk fiske (i vannsøylen), og som bunnotfiske, der noten legges langs bunnen og silda fanges når den går inn i noten. Det pelagiske notfisket er mest vanlig.

Fisket etter NVG-sild er strengt regulert av myndighetene for å sikre bærekraftig forvaltning av bestanden, og det er fastsatt kvoter for hvor mye som kan fiskes hvert år. Det er også innført regler for minstemål på fisken som skal fanges, og det er krav om selektive redskaper som gjør at andre fiskearter slipper ut av noten før de når overflaten.

I tillegg til notfiske kan silda også fanges med andre redskaper som trål og garn, men disse metodene er mindre vanlige i dagens fiske etter NVG-sild.

Fisket etter NVG-sild er en viktig næring for mange kystsamfunn langs norskekysten, og det bidrar også til å levere viktige råvarer til norsk matproduksjon og eksport av sjømat.

‍

• Det kreves en samspillsforståelse som vi tidligere ikke har hensyntatt nok for å sikre den marine naturens bærekraft
• Også en samspillsforståelse som myndigheter, forskning og marked må forstå.
• Fra énbestandsforståelse til økosystemforståelse

• Samspillsforståelse for høsting i havets beitemark
• Flytende høstingsrente og ikke fastrente inn mot havets beitemark – naturen er ikke statisk

Samspillsforståelse også i jordklodens lunge:

Det finnes tusenvis av planktonarter, sammen produserer de halvparten av oksygenet i atmosfæren. Faktisk mer enn alle verdens skoger og jungler til sammen. Siden de tar opp CO2 er de våre viktigste allierte i kampen mot klimaendringene. Plankton danner grunnlaget for nesten alt liv i havet.

- Store sorte hull på kartet og få øyne som ser

Vi må sikre observasjonsevnen gjennom mange fartøys observasjoner på havet
‍

- Mindre villmark

Mindre kretsløp fører til mer stress på bestandene
‍

- Mer inngripen i kritiske punkt i kretsløpet

Større sannsynlighet for bestandskollaps - Manglende kunnskap og forståelse av sammenhengen mellom artenes balanse Reduserer sannsynligheten for å treffe med de nødvendige tiltakene – vi bommer lett på målene

‍

NAIS inviterer fartøy til å aktivt observere på havet. Vi fokuserer på å skjønne tredje bevegelsen og dermed ønsker å bidra til mere suksessfulle, målrettede tiltak som kan styrke bestandsutviklingen. Vi anvender datafangst, analyser og erfaringsbasert kunnskap i vår søken etter havets sannhet.

‍